Nå synes jeg de haler ut tida ... ! Hvem de er, eller vi, for den saks skyld, er ikke godt å si. Mye har vi blitt fortalt og det gjenstår bare å ha litt tillit til seg sjøl kanskje, tillit til at vi er istand til å skjelne. Dét er det store poenget hele livet igjennom. Å skille det ene fra det andre. Det skulle ikke være så vanskelig heller, for begge sidene og samtlige alternativer er helt åpne hele tida.
Likevel skaper det store problemer for oss når vi skal velge. Vi greier ganske enkelt ikke å ta stilling til hva vi vil. Og hvorfor greier vi ikke det? Nei, ikke spør meg - jeg er like usikker som enhver annen. På samme tid som jeg er usikker, er jeg også skråsikker. Denne dualistiske og lett gjennomtrengelige, men akk så sementerte og steinharde muren, er det vi har måttet bryne oss på, og mot, hele livet.
Og det fortsetter vi med! Det er det merkeligste. Nå er vi imidlertid i en mellomfase hvor alt skal løses opp - og her har vi vært ganske lenge. Vi holder utrettelig ut. Snakk om tålmodighetsprøve og snakk om utholdenhet! Men vet vi noe sikkert da? Nei, det gjør vi ikke! Ingen vet noe sikkert. Det gjelder alt. Ingen vet noe i det hele tatt, vi vet bare at noe skal skje. Og alle håper vi på det beste for oss sjøl og våre - hvem det nå er.
Er ikke verden én da? Hvorfor hegner da hver enkelt om sine? Hvorfor strekker ikke våre tanker seg lenger utover, eller er det innover, de skal strekke seg? Sjøl ikke noe så vanlig og velbrukt vet vi hvordan fungerer. Men jeg mener vi har kommet langt likevel. Vi har en følelse av at vi tilhører noen, mer enn andre, og vice versa. Men er det tegn på at vi er kommet langt?
Denne seleksjonen har vi greid å holde styr på ganske enkelt, ved å ta ordene og skrivekunsten i bruk. Men ordene og skrivekunsten er ikke lettgripelige funksjoner. Lenge måtte vi vente før vi hadde, eller kunne ta i bruk, de redskapene også. Vi måtte finne dem opp først og vi måtte også finne ut hvordan de skulle brukes! Ikke noe har kommet rekende på ei fjøl, tror jeg, men vet ikke.
Hvor skulle det i såfall komme fra? Det kunne kommet fra der hvor vi kommer fra. (?) Stjernestøv? Hvordan ser stjernestøv ut? Hva er det for noe? Stjernestøv ja, ok, men hvordan ser det ut? Er det ganske enkelt bestøvet støv? Støv slik det støvet vi kjenner herfra? Er det derfor det heter, at vi når 'støvets' alder også ... fordi vi kommer fra den alderen?
Blir vi da til støv - grått og smuldrende og finsiktet støv? Er det slik vi skal forstå det? Jeg tror det er slutt med den tida også nå. Dét er kanskje det nye? At vi har avsluttet støvets alder? Men vet vi dette med sikkerhet? Så begynner den regla igjen, vi vet ikke og vi vet ikke og vi vet slett alldeles ikke noe ... Hvilke liv er det vi fører? Vi har levd i milliarder av år og vi vet fortsatt ikke noe med sikkerhet?
Hva har vi brukt milliardene til? Hva har vi tenkt på så lenge, og ikke funnet ut? Har vi tenkt på noe i det hele tatt? Hvor mye vet vi da, om det vi har tenkt på så lenge? Vi vet ikke noe, og det må vi bare innrømme! Men mange tror de vet, og det er der alle ender opp. Vi tror vi vet. Mange, særlig av det maskuline slaget kanskje, tror de vet ganske mye til og med. Av og til alt!
De driver på og lærer fra seg, eller prøver å få andre til å forstå, det de mener de forstår sjøl. Er det så nødvendig, at jeg forstår det du forstår, eller omvendt? Er det ikke nok at en forstår det og en annen det? Jeg tror ikke lenger det er liv om å gjøre, at vi alle skal forstå det samme! Det er slett ikke sikkert at det vi alle forstår, er riktig i det hele tatt! Og hva da ...? Derfor er jeg blitt en tviler.
Tenk for en vidunderlig verden, hvis vi hver enkelt visste noe de andre ikke hadde peiling på. Tenk deg for en spennende verden det ville bli, hvis vi fikk lære noe nytt for hver gang vi snakket med et annet menneske! Da kunne vi hele tida utvide vår horisont. Da visste vi ikke om morgenen, hva vi kom til å lære i løpet av dagen. Hver bidige dag ville bli som en eventyrbok, nye og spennende innfallsvinkler hele livet igjennom.
Tukáte
Likevel skaper det store problemer for oss når vi skal velge. Vi greier ganske enkelt ikke å ta stilling til hva vi vil. Og hvorfor greier vi ikke det? Nei, ikke spør meg - jeg er like usikker som enhver annen. På samme tid som jeg er usikker, er jeg også skråsikker. Denne dualistiske og lett gjennomtrengelige, men akk så sementerte og steinharde muren, er det vi har måttet bryne oss på, og mot, hele livet.
Og det fortsetter vi med! Det er det merkeligste. Nå er vi imidlertid i en mellomfase hvor alt skal løses opp - og her har vi vært ganske lenge. Vi holder utrettelig ut. Snakk om tålmodighetsprøve og snakk om utholdenhet! Men vet vi noe sikkert da? Nei, det gjør vi ikke! Ingen vet noe sikkert. Det gjelder alt. Ingen vet noe i det hele tatt, vi vet bare at noe skal skje. Og alle håper vi på det beste for oss sjøl og våre - hvem det nå er.
Er ikke verden én da? Hvorfor hegner da hver enkelt om sine? Hvorfor strekker ikke våre tanker seg lenger utover, eller er det innover, de skal strekke seg? Sjøl ikke noe så vanlig og velbrukt vet vi hvordan fungerer. Men jeg mener vi har kommet langt likevel. Vi har en følelse av at vi tilhører noen, mer enn andre, og vice versa. Men er det tegn på at vi er kommet langt?
Denne seleksjonen har vi greid å holde styr på ganske enkelt, ved å ta ordene og skrivekunsten i bruk. Men ordene og skrivekunsten er ikke lettgripelige funksjoner. Lenge måtte vi vente før vi hadde, eller kunne ta i bruk, de redskapene også. Vi måtte finne dem opp først og vi måtte også finne ut hvordan de skulle brukes! Ikke noe har kommet rekende på ei fjøl, tror jeg, men vet ikke.
Hvor skulle det i såfall komme fra? Det kunne kommet fra der hvor vi kommer fra. (?) Stjernestøv? Hvordan ser stjernestøv ut? Hva er det for noe? Stjernestøv ja, ok, men hvordan ser det ut? Er det ganske enkelt bestøvet støv? Støv slik det støvet vi kjenner herfra? Er det derfor det heter, at vi når 'støvets' alder også ... fordi vi kommer fra den alderen?
Blir vi da til støv - grått og smuldrende og finsiktet støv? Er det slik vi skal forstå det? Jeg tror det er slutt med den tida også nå. Dét er kanskje det nye? At vi har avsluttet støvets alder? Men vet vi dette med sikkerhet? Så begynner den regla igjen, vi vet ikke og vi vet ikke og vi vet slett alldeles ikke noe ... Hvilke liv er det vi fører? Vi har levd i milliarder av år og vi vet fortsatt ikke noe med sikkerhet?
Hva har vi brukt milliardene til? Hva har vi tenkt på så lenge, og ikke funnet ut? Har vi tenkt på noe i det hele tatt? Hvor mye vet vi da, om det vi har tenkt på så lenge? Vi vet ikke noe, og det må vi bare innrømme! Men mange tror de vet, og det er der alle ender opp. Vi tror vi vet. Mange, særlig av det maskuline slaget kanskje, tror de vet ganske mye til og med. Av og til alt!
De driver på og lærer fra seg, eller prøver å få andre til å forstå, det de mener de forstår sjøl. Er det så nødvendig, at jeg forstår det du forstår, eller omvendt? Er det ikke nok at en forstår det og en annen det? Jeg tror ikke lenger det er liv om å gjøre, at vi alle skal forstå det samme! Det er slett ikke sikkert at det vi alle forstår, er riktig i det hele tatt! Og hva da ...? Derfor er jeg blitt en tviler.
Tenk for en vidunderlig verden, hvis vi hver enkelt visste noe de andre ikke hadde peiling på. Tenk deg for en spennende verden det ville bli, hvis vi fikk lære noe nytt for hver gang vi snakket med et annet menneske! Da kunne vi hele tida utvide vår horisont. Da visste vi ikke om morgenen, hva vi kom til å lære i løpet av dagen. Hver bidige dag ville bli som en eventyrbok, nye og spennende innfallsvinkler hele livet igjennom.
Tukáte
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar