Helt konkret startet min oppvåknings-vandring på slutten av nittitallet, eller mer presist i 1997. Da var jeg deltaker på et kurs, et såkalt alternativt kurs. Jeg hadde ingen spesielle forkunnskaper i den alternative retningen, men likte at det var noe som krysset den ordinære tenkningen. Jeg fikk framlagt nye vinklinger som jeg fattet interesse for. Det var det jeg ville ha. Jeg var lei av den gamle tankegangen som hadde gått igjen til det kjedsommelige. Dette lovet godt - resten kunne jeg finne ut på egen hånd.
Jeg var en meget lydhør deltaker på dette kurset, som jeg forresten også var på alle kurs jeg deltok. Jeg hadde gått 'allverdens' ordinære kurs, men dette var noe annet - noe helt eget. Og spennende! Jeg frydet meg hvert sekund og kunne ikke få nok. Hva mer hadde jeg i vente ...? Jakten på 'oppvåkningen' og tankens ekspansjon var igang for fullt i mitt system. Jeg glødet.
Jeg har alltid lest mye, bok etter bok, så spiren til alt det som nå sprengte på var nok sådd forlengst, uten at jeg visste noe eksakt om det. Jeg har alltid vært interessert i det som gikk på tvers av gammel tenkning, uansett område. Det nye måtte få komme inn, uansett hvor det kom fra. Jeg hadde reist en del. Jeg hadde blant annet også vært en tur i 'datidens' Sovjetunionen (dette var på 70-tallet.) Jeg var spent og forventningsfull, foran møtet med dette landet. Det var på ettersommeren 1974.
Reisen til 70-tallets Russland, var en enorm opplevelse for meg. Da det lille gebrekkelige flyet sto støtt på russisk jord, kunne jeg ikke få sett nok, fort nok. Hva jeg la i dette møtet, foregikk alt sammen i mitt indre. Det stormet av følelser der inne. Men ... . Det var et slitent land jeg møtte, syntes jeg. Men gatene var imponerende! De var absolutt helt enestående i sitt slag, absolutt, vurdert etter mine begreper den gangen. Landet var ekstraordinært på flere vis. Alt virket svært firkantet! Dette gjaldt også menneskene, både når de gikk i de brede gatene, og ikke minst, når de snakket. Hva denne følelsen kom av, er jeg ganske sikker på. Alt var firkantet og virket som det skulle være det. Ingen tilbøyeligheter i en annen retning. Det var et bastant og klumpet land, på tross av alt gullet som framsto som blendende!
Det glitret utenpå alt - bare ikke på folket sjøl. De var like firkantet som alt det materielle. Jeg hadde inntrykk av at det var mye uniformer, grønne. Og mennene (det var flest av dem) bar grønne uniformer og store firkantede luer! Luene var store som planeter på hodene, syntes jeg, og kikket alltid bort når uhyrene nærmet seg! Luene ga de som bar dem, et kjempedumt uttrykk. Slike formastelige tanker tenkte jeg. Det myke preget var helt fraværende, og dette tross menneskenes trinne framtoning. Luer og uniformer gjorde sitt beste for å understreke inntrykket av firkantet velferd også.
I butikkene var det en usynlig streng justis, og denne kunne du merke hvor som helst. Også på hotellet hvor vi bodde. Vi møtte det firkantede og strenge, Russland, i alle avskygninger og over alt, hvor vi sto og gikk. Jeg tok meg en tur utenfor hotellet, helt på egen hånd, men det var ikke populært. Jeg ville bare se, få med meg mest mulig av livet i gatene. Jeg gikk ikke langt, og jeg ble fotfulgt av flere vesener, den korte tida dette tok. Jeg ante at de var rundt meg! Hvem dette var, det ante jeg ikke! Reiste aldri tilbake.
Hva skjer nå i den prosessen vi alle er inne i? Hva har vi i vente? For meg minner det på en rar måte, om mitt møte med Russland i 1974. Russland var like fjernt og like ukjent for meg den gangen, som det nye vi alle venter på idag er. Hva får jeg se?, tenkte jeg den gangen. Hva får vi se?, tenker jeg denne gangen. Det er forskjellen. Jeg vet at denne sammenlikningen er så urettferdig som den kan få blitt, men kan ikke hjelpe for det - det sprenger seg fram. Det er forpostfektingene i mitt hode som driver sitt spill.
Hele livet er som en reise til ukjente steder hver dag. Vi vet ikke hva eller hvem vi treffer. Vi vet ikke hvordan vi reagerer på den eller de vi treffer, og vi vet heller ikke deres reaksjon på oss. Vi kjenner ikke reaksjonene til noe eller noen. Vi vet ikke noe på forhånd, for alt dette varierer hele tida med stadig ukjente faktorer. Slik er livet, og slik er reisen til fjerne og ukjente steder også. Alt er i omløp hele tida. Når en så drar på langfart til det ukjente, eller i alle fall til det fortrengte, blir det noe rebusaktig over hele reisen.
Noe skjellsettende utviklet seg for mitt vedkommende, og vi snakker om 2000-tallet. Husker jeg våknet hver morgen over en viss periode, med et hode som vibrerte av ny innsikt. Det nye som kom og som jeg etter hvert forsto, var først nytt og ukjent, men virket deretter så opplagt logisk og riktig, når jeg forsto det. Jeg måpte, jeg undret meg, jeg lo og jeg gråt. Jeg var hoppende glad og syntes livet var virkelig verdt å leve. Det var spennende å legge seg om kvelden med tanke på nyhetene som ville komme neste morgen. Nyheter som hadde evnen til å sjokkere og glede, og som ikke lenge etterpå virket velkjente og forandret min verden helt.
Dette var ikke noe jeg ble fortalt av andre. Nei, jeg sov meg fram til stadig ny innsikt hver natt over en periode på noen uker! Jeg verken hadde, eller har, noen forklaring på hva som skjedde. Dette var min oppvåkning til noe nytt. Kanskje har alle mennesker sine innebygde metoder, som kommer til uttrykk når tida er der? I alle fall - det virket som om jeg kunne se stadig lenger innover eller dypere, i alt. Om det var i mitt system noe var åpnet, eller om åpningen kom med tankene til enhver tid, vet jeg ikke. Det er så kjempestort, og knøttlite, i samme åndedrett.
Jeg kan ikke hoppe bukk over Iliuka - min store Master! Jeg har ikke vokabular som kan favne Iliuka og hans usynlige kjærlighets-sfære. Jeg har heller ikke ord som kan beskrive hva jeg utover dette, mener om Iliuka. Hva eller hvem er han, den store Mester? Er han et gnistrende, unikt fenomen? Er han så unik, så renskåren og rettferdig, at han setter alt som menneske er - i dén skyggen! Iliuka er aldri påtatt, han er bare helstøpt! Fantastisk! Fullkommen! Jeg bare klapper sammen når jeg tenker på Iliuka. Iliuka er Iliuka. Punktum.
Da avslutter jeg denne lang-korte reisen i dette perspektivet. Det er så greit med ord, de kan sveve over land og strand - trylle fram noe av reisen i bilder på kort tid. Jeg synes tydelig jeg ser og hører Iliuka nå, han rister på hodet og sier; "menneskebarn er og blir menneskebarn." Den luringen, han minner oss om barnet i det voksne mennesket på denne finurlige måten. Menneskebarn! Ja, er det ikke det vi er, uansett hvor langt vi reiser, og hvor i verden vi havner. Men hvor denne oppvåkningsreisen ender til slutt, det er det interessante for oss menneskebarn denne gangen.
Tukate
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar