Vi har visstnok alltid spilt 'Jeppe på Bjerget' uten å være klar over det. Menneskene spilte det lenge før Holberg ble født, han bare tok 'ned' det som fløt over hodene - og siden har forestillingen fortsatt videre for fulle hus. Denne forestillingen passer så godt inn i 3d-tankegangen, at det er 'mot normalt' å avslutte spilleriet, mener mange. Derfor blåholder noen på 3d - de vil ikke slippe Holberg.
Og himmelens sluser må åpne seg og vi oversvømmes av en høyere tankegang - rett og slett for å åpne opp og slippe fra oss den kjære dualiteten. Den var så god å ha. Vi levde trygt i fortettet tid med dårlig sikt. Nå blir vi tvunget til å slippe Holberg og hans fantasier - fordi vi oversvømmes av utvidet tid.
Jeg husker den forvandlingen jeg som barn var vitne til, når tåken kom rullende inn over terrenget. Et storslått og nifst panorama på samme tid. Det var som en tryllestav forvandlet alt til det ugjenkjennelige og førte et barnesinn inn i helt ukjent terreng. En helt spesiell følelse og opplevelse, som kom rullende innover og la seg over folk og terreng ... og tåken ruller videre ...
Dette var datidens mystikk, full av levende kulisser som forvandlet seg hele tida. At en dikterspire fant stoff til teatergulvet i naturens eget tåkekammer, er slett ikke rart - det motsatte ville vært mer betenkelig. Naturens scene fortsetter kanskje inn i høyere sfærer, men da må Holberg komme tilbake, frisk og uthvilt, og skrive om forestillingen om tåken som ruller inn. Vi vil se det nye tidsbilde hvor den ruller ut ...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar